Erfaringsdeling: Hører du meg nå? (Prøve-)muntlig eksamen med digital sensor

I dag har jeg, som faglærer i VG3, sammen med min inhouse kollega og åtte elever gjennomført “prøvemuntlig”. Vår skole valgte å la “ekstern sensor delta digitalt” fordi det er et scenario elevene med dagens retningslinjer kan oppleve, og noe man bør øve på. Konklusjon: En arbeidsform som kanskje blir den foretrukne i framtidens skole, men som pr. juni 2021 er altfor komplisert og full av feilkilder til å brukes til å fastsette sluttkarakter i faget. Dette er den viktigste læringen fra i dag:


Teknisk oppsett:

Vi brukte Zoom konferanse (Meeting), og elevene fikk beskjed om å logge seg inn og vente i venterommet ca. ti minutter før oppsatt tid. “Ekstern sensor” satt på et annet kontor på skolen.


Da elevene kom inn i klasserommet plasserte de pc på et bord som stod ansikt-til-ansikt med faglærers bord, med ca. to meters avstand. Faglærer og elev har altså hvert sitt bord med hver sin laptop. Vi droppet projektor og tavle, og elevene som hadde presentasjon brukte skjermdelingsfunksjonen i Zoom for å vise den fram. Dermed hadde alle tre parter samme skjermbilde.


I tillegg hadde jeg hodetelefoner av typen “mobil-propper” (ikke heldekkende), slik at jeg kunne ha pc-lyd på ett øre, og lyden fra det fysiske rommet på det andre.


Teknisk gjennomføring:

Elevene hadde blitt brifet på gjennomføringen under veiledningen dagen før, og også fått prøve skjermdeling. Da elevene ble sluppet inn i Zoom-rommet og klasserommet fikk de en rask gjennomgang fra faglærer, og fikk si hei til ekstern sensor (hører du meg nå?). Jeg fulgte med på elevens presentasjon og bildet av eleven på min egen PC, for å kunne se forskjellene på det inntrykket man fikk i rommet, og det som kom gjennom skjermen. Det skulle vise seg å bli svært viktig.


Den største utfordringen i denne gjennomføringen, rent teknisk, var knyttet til lyden. Med to laptoper i samme fysiske rom og samme digitale møte, blir det fort utfordringer med gjenklang/ekko/feedback og/eller at en av partene hører eller høres dårlig. Vi valgte å bruke mikrofonen på elev-pc’en som lydkilde, og den var stort sett god nok til at den også fanget opp min stemme under samtalen. Det betød at jeg måtte huske både å mute meg selv og skru av høyttalerne på pc’en. Jeg forsøkte en stund å ha én av øreproppene på og lyden på, for å kunne høre om ekstern sensor ville spørre om noe, men da hørte jeg samtidig elevstemmen med forsinkelse (samtidig som jeg hørte den i realtime i rommet), så det gikk ikke. (Alternativet her, som vi ikke testet, ville være å bruke heldekkende headset med støydemping for å få inn både elev- og sensorlyd, men da ville jeg ikke hatt synkronisert visuelt og auditivt fra eleven).


Da samtalen var over ba jeg eleven skru av høyttalere på egen pc og mute seg selv og så gå ut på gangen, mens jeg unmutet mikrofon på min egen PC og skrudde på lyd og tok på headset (hører du meg nå?). Kort diskusjon med ekstern sensor om karakter, hente inn igjen elev, motsatt prosedyre med mikrofoner og høyttaler på egen pc og elev pc. Etter et par-tre timer begynte det å sitte i fingrene. Da hadde jeg også kommet på å gjøre ekstern sensor til co-host, slik at han kunne mute/unmute om noe var feil.


De komplikasjonene som oppsto ut over lyden handlet om elev som mistet internett (mistet ti minutter), elev som ble stresset fordi egne notater ble viste under skjermdeling, elev som måtte skru av og på fordi innstillingene på PC ikke tillot skjermdeling og en del annet. Og selvsagt hundre små og større avbrytelser for å justere lyd opp/ned eller regulere bilde etc.


Menneskelige faktorer: Muntlig eksamen er en stressende hendelse i livet, faktisk figurerer avslutning av skolen høyt på listen over livshendelser som skaper stress. I denne prøve-eksamen kjente jeg og “ekstern sensor” hverandre godt, og det bidro til å dempe noe av stresset. Vi var begge innstilt på å teste ut noe vi ikke visste hvordan ville fungere, og kommuniserte dette til elevene - at dette først og fremst var en øvelse.


Likevel: Jeg oppfattet det som stressende å vite at jeg var eksponert for en annen lærers observerende blikk gjennom webcam, og elevene var i stor grad like stresset som en ekte eksamen. I forkant hadde én elev spurt hvem hen skulle se på underveis, meg i rommet eller ekstern sensor på skjermen. Jeg svarte at hen gjerne måtte se på meg, men begge deler fungerte. Det endte med at 6 av 8 i all hovedsak forholdt seg til meg i rommet, mens 2 av 6 fokuserte på egen skjerm/ekstern sensor under innledningen. Noen “trekant”-dynamikk i kommunikasjonen, slik man opplever det i en helfysisk eksamen var det ikke før helt til slutt, når tilbakemelding og karakter skulle gis. Jeg vil mer beskrive det som tre 1:1-relasjoner som byttet på å være i fokus, der faglærers og elevs relasjon var mest dominerende. Med de av elevene som forholdt seg til ekstern sensor, opplevde jeg at jeg måtte jobbe en del for å få opprettet kontakt med dem når samtalen skulle innledes.


Når det kom inn elever jeg knapt har møtt fysisk på et halvt år, og de kanskje bare har vært synlige for meg i korte webcamera-økter, var det viktig å kunne møte dem ordentlig og se dem som mennesker. Å eksponere dem for en “Storebror ser deg” på skjermen kjentes i enkelte tilfeller veldig brutalt.


Analyse

Hvilke fordeler gir en slik gjennomføring? Hvis vi tenker oss dette som en framtidig standard, gjør det selvsagt gjennomføringen mye enklere fordi man slipper å reise rundt som ekstern sensor (“jeg kan leve med å ikke vite hvordan andre skoler skjærer opp frukten sin”, som ekstern sensor sa). Ekstern sensor framsto også som mer distansert og frakoblet i kommunikasjonssituasjonen, som gav en opplevelse av mer “objektivitet”, hen viste til hva som hadde vært sagt og ikke sagt og gav en vurdering av det. Denne litt “upersonlige” distansen (noe jeg altså har døpt “Storebror ser deg - effekten”) oppfattet jeg faktisk som noe delvis positivt. Det ble også et tydeligere skille mellom ekstern sensor og faglærer, litt sånn som dommerne og programledere i Idol: Ekstern sensor feller dommen, mens faglærer trøster eller jubler med eleven over resultatet. I en fysisk eksamen kan eleven fort oppleve at begge er “dommere”, spesielt på de lave karakterene. Dette er selvsagt høyst antydende og subjektive opplevelser etter én dags gjennomføring, og med en andre personer og situasjoner kunne dette ha blitt opplevd annerledes.


Hva er så nedsiden, ulempene og feilkildene i en slik eksamen, sammenlignet med en hel-fysisk eksamen? Der en vanlig muntlig eksamen er krevende for alle parter, er denne hybridvarianten ekstremsport.

  • Den viktige kommunikasjonen mellom faglærer og ekstern sensor underveis forsvant nesten helt.

  • De kommunikative mikrohendelsene i det fysiske rommet, som påvirker situasjonen, var i stor grad umulig for ekstern sensor å fange opp. Vi hadde for eksempel en situasjon der jeg sa én setning innledningsvis, som åpenbart (for meg) gjorde eleven stresset, og jeg brukte mye nonverbal kommunikasjon for å roe ned eleven, men dette stresset forplantet seg noe utover i samtalen. Jeg spurte ekstern sensor om hen hadde fanget det opp, og selv om noe ble fanget opp, kom det ikke fram hvor mye av stresset som skyldes min setning.

  • Trynefaktoren forsterkes. Jeg satt altså slik at jeg både kunne se eleven fysisk, på to meters avstand, og se det bildet som gikk til sensor på min egen PC. Det er ikke tvil om at den “trynefaktoren” som allerede finnes i muntlig eksamen ble kraftig forsterket i denne settingen. Et sminket “YouTube-ansikt” med levende mimikk og heldig bildekomposisjon får mye mer uttelling enn et litt blekt og nervøst ansikt i ubevisst bildeutsnitt og froskeperspektiv.

  • Tidsfølelsen er annerledes på nett enn fysisk, og dette har mye å si i hybridløsninger. 30 minutter som ytre ramme er nok altfor kort for en slik eksamen. Ikke minst med tanke på minuttene som forsvinner til tekniske justeringer.

  • Gjennomføringen krever ekstremt fokus for alle parter. En ekstern sensor som prøver å multitaske på hjemmekontoret noen minutter, vil fort falle helt ut. Det å kommunisere både på en intens 1:1 samtale i et fysisk rom og to 1:1-samtaler på nett (elev-sensor og faglærer-sensor) samtidig, er vesentlig mer krevende enn tre personer i samme rom. Kombinert med opplevelsen av at 30 minutter er for kort tid, bør man altså ha flere pauser, kanskje pause mellom hver elev, og dermed mindre partier enn 8 elever på en dag.

  • Tanken på å gjennomføre dette med en fremmed person, kanskje på kort varsel og uten å ha øvd, framstår som veldig lite fristende. Det samme gjelder å gå inn i rollen som ekstern sensor i en slik setting.


Konklusjon

Vi kom i mål med dette fordi alle hadde en positiv innstilling, fokuserte på at dette bare var en øvelse, og kjente hverandre fra før. Dersom dette skulle vært gjennomført med en fremmed person som ekstern sensor, som i tillegg kanskje mangler noe teknisk kompetanse og/eller framstår som negativ/kritisk, vil det fort bli en helt uholdbar situasjon. Som grunnlag for en sluttkarakter i faget er gjennomføringen på denne måten helt uegnet pr. nå. Om vi alle får et år eller to med trening både på de teknologiske og psykologiske aspektene, ser jeg likevel ikke bort fra at dette blir den nye standarden for muntlige eksamener i fremtiden.


Les også:

Tre tjuvtriks for å lykkes med muntlig eksamen

Muntlige eksamen 2021: En énakter


Hør podcasten Skolesnakk:



Vil du ha varsel om nye blogginnlegg?

Følg FB-siden JorgenMoltubak.no