Tid for å skape - ikke for å syte

Oppdatert: 7. des. 2020

Jeg skal innrømme at begeret mitt har blitt fylt over tid, og at Elin Måges dramatiske exit fra skolen, med å spre eder og galle over læreryrket, nok bare er det som får det til å renne over. 2020 er det mest spennende og interessante året i skolehistorien siden tavleundervisning ble innført. Titusenvis av lærere har tatt pedagogiske valg og skapt nye arbeidsformer, som kommer til å forme skolehverdagen i flere tiår framover. Da er det ikke tid for å syte og klage, men for å bruke all energi på nyskapning og innovasjon. Likevel synes medieoffentligheten å være full av førstnevnte.


Det begynte vel egentlig for en ukes tid siden, da VG-journalist Jørn E. Kalstad intervjuet lærer Johann Falkenberg, og han fikk dele sine frustrasjoner fra skolehverdagen med det norske folk under overskriften “Jeg er i ferd med å bli gal!”. Jeg tror ikke hverken han eller hans mange likesinnede trenger å frykte galskap. Falkenbergs beskrivelser av skolehverdagen har imidlertid noen påtagelige likheter med mange andre utsagn man har hørt. I VG står det blant annet:” "Jeg føler at dagene mine ikke slutter klokken 16, men varer i 24 timer”. I løpet av én kveld ga han 85 tilbakemeldinger til elever og foresatte og sier at “lærere nesten har en foreldrerolle når det kommer til fravær.”


Reiser man med fly, får man klar beskjed om at man ved trykkfall må ta på sin egen oksygenmaske før man tar den på barna. Det er ikke vanskelig å se for seg en lærer på skoletur rope ut i flyet at jeg ikke har tid til å ta på min egen maske fordi jeg har så mange elever jeg må redde. Det Falkenberg og hans likesinnede må lære, er å ta ansvar for seg selv før man tar ansvar for andre, og å sette grenser for sin profesjonelle utøvelse.

I klasserommet handler det ikke om å ta på seg oksygenmasken (eller munnbindet, for den delen), men å ta vare på seg selv først på andre måter.

For det første handler det om å ta kontroll over sin egen tid. I alle andre bransjer er man vant til at tilgjengelighet har en begrensning. Det burde være uproblematisk for en lærer å si at man er utilgjengelig mellom klokken 1600 og 0800, for å kunne ivareta sitt eget søvnbehov, sin helse og sin familie. Andre samfunnsinstitusjoner enn skolen, som politi, helsevesen og barnevern, deler ansvaret for elevene, og gjelder henvendelsene mindre akutte spørsmål, burde de fint kunne håndteres neste dag.

For det andre kan man ta styringen over kommunikasjonsformen. Det burde være helt greit å si at man kommuniserer via e-post, og der gjøre avtaler om tid for telefonsamtaler. Ingen har krav på å få sende sms døgnet rundt.

For det tredje handler det om å ta ansvar for måten man utfører arbeidsoppgaver på. Hvis man bare mekanisk fortsetter å utføre oppgaver på samme måte som alltid, selv om forutsetningene endrer seg, ender man fort med å jobbe ineffektivt og tungvint. Kunne for eksempel de 85 tilbakemeldingene Falkenberg gav i løpet av én kveld vært formidlet på en annen og enklere måte?

Det å ta vare på seg selv handler om profesjonalitet. Og: Man får ingen medalje for å slite seg ut og bli sykmeldt.


Å ta vare på seg selv først, handler altså om å ta kontroll på tid, kommunikasjonsform og arbeidsmåter. Falkenberg beskriver en panikkfølelse knyttet til at faste strukturer er borte, du ser ikke begynnelse og slutt, og du vet ikke hva du skal gjøre. Det er slik det er å være mellom det du kan og det du ikke kan, å være i en læringsprosess. De fleste elever har det slik hver eneste dag, på vei fra noe du ikke får til, mot noe du kommer til å få til. Lærerne har tradisjonelt brukt mye av tiden sin på å organisere undervisning, på å vurdere elevens progresjon, og på administrativt arbeid med f. eks. fraværsføring. På sikt kan det hende det er bra for elevene at lærerne er mindre opptatt av undervisning, vurdering og administrasjon, og i større deltar aktivt i egen og elevenes læringsprosess.


Veldig mange lærere synes de endringsprosesser som foregår nå er spennende. Det er ikke ovenfra- og ned-prosesser hvor Statsråden, Udir eller rektorene sitter på fasitsvarene. Vi må selv, som enkeltlærere og enkeltskoler finne nye løsninger. Faktisk er det mange av oss som tenker at endelig kommer det endringer som er overmodne og helst skulle ha skjedd for mange år siden. Det betyr ikke at vi synes alt er gøy, men at vi istedenfor å slutte oss til syte og klage-koret bruker tiden, dag for dag, på å finne nye måter å jobbe på. I en endringsprosess kan man rett og slett ikke insistere på å fortsette som før, og klage når det ikke går.


Falkenberg beskriver en kjent undervisningssituasjon dette skoleåret, med noen elever fordelt på ulike klasserom og noen med via nett. Selv hadde jeg det slik forrige mandag, da jeg gikk til min leder i en pause og utbrøt: “Dette går ikke!”. Tilbake i klasserommet tok jeg en intuitiv avgjørelse: Jeg slo av projektoren og ba alle elevene om å fokusere på sin egen skjerm. Dermed fikk alle elevene felles fokuspunkt, uavhengig av hvilket fysiske rom de satt i. Det løste situasjonen. Assosiasjonene går til historien om hvordan tavleundervisning oppstod, på begynnelsen av 1800-tallet var det en lærer på et militærakademi som hadde behov for å visualisere noe for elevene, og hengte opp alle elevenes skriveplater ved siden av hverandre på veggen. Det kan være lurt å huske at selv “tavleundervisning” en gang var en fiks idé og løsning på et konkret problem. Kanskje er dét en endring som kommer gjennom dette året, at vi slutter å tenke at det er pedagogisk optimalt å forsøke å samle elevenes oppmerksomhet på et punkt på veggen?


Uansett, Falkenberg er nok bare en av mange som kjenner på en vanskelig arbeidshverdag. Også Utdanningsnytts Sonja Holtermann har vært på research og trolig søkt etter en desillusjonert og frustrert lærer. Hun har funnet fram til Drammen videregående skole og lærer Siri Hunstadbråten. Overskriften røper hva dette skal handle om: - Bruker mer tid på jobben - men får mye mindre tilbake (mindre av hva da, kunne man spørre, hun får vel like mye lønn, men det får være i denne omgang)

I saken kan vi lese: "Det er ikke det samme som å ha elevene på skolen, synes læreren." Nei, det er ikke det. 2020 er definitivt noe annet enn noen år tidligere. (Og godt er det, kunne man legge til, det var mye som ikke var bra før).

Problemene oppstår hvis læreren ikke evner å tilpasse seg og endre undervisningen til nye rammebetingelser og tror at de kan fortsette som før. Vi leser nemlig videre: "Begrensningen er at det beste med undervisningen er borte. I klasserommet kan man ha det gøy, du vet, de gode øyeblikkene som bare oppstår, de forsvinner på nett."


Det er jo bare tøv.


Det går an å ha masse gode øyeblikk og spennende relasjoner på nett også, men det krever at man lærer seg å bruke hjelpemidlene og tilpasser seg den nye tiden. Det går faktisk også an å ha mange menneskemøter som gir energi på nett. (Mange lærere melder om at 1:1-kommunikasjonen med elever er bedre på nett enn i et støyende klasseromsmiljø, for eksempel). Men da kan man ikke bruke enveiskommunikasjon og sitte og snakke inn i kamera og forvente at elevene bare skal lytte. For et halvt år siden visste jeg ikke hvordan man delte en skjerm i Zoom, nå lager jeg interaktiv undervisning med bruk av annotate-funksjon, chat, og escape room-design i breakout-rooms. Det er så nytt at jeg har ikke funnet gode norske ord for det ennå, og dette gjelder titusenvis av lærere i norsk skole. Lærere som skaper og ikke syter.


Så til Elin Måge. Jeg skal innrømme at jeg først bare ble veldig skuffet over innlegget hennes, for jeg kjenner henne som en kreativ og dyktig lærer, som dyrker læringsprosess og delingskultur, som har jobbet mye med underveisvurdering uten karakter og fagdager istedenfor tentamen. Og masse annet. Jeg skulle ønske jeg bare kunne glede meg med hennes nye jobb og gratulere henne med den.


Men når jeg leste innlegget hennes satte jeg nesten teksten i halsen: “Det er spesielt tre grunner til at jeg nå tar permisjon”, begynner hun. Det skal senere i teksten vise seg å ikke stemme. Grunnen er at hun har fått drømmejobben i TV2 - Elevkanalen. Hun ville neppe sluttet midt i skoleåret uten den?

Uansett, grunn nummer en av ekstragrunnene er frykt på grunn av manglende smittevern i skolen og at etter at pandemien kom var det ikke morsomt å være i skolen. Er enig i den første der. Vi er mange som kjenner på det. En del andre bransjer er også rammet, for å si det slik. Grunn nummer to: “...er at lærere ikke blir anerkjent for den jobben vi gjør. Vi hører noen si takk, men opplever det ikke i praksis.” Når hørte du sist et lignende utsagn fra en arkitekt, rørlegger, bussjåfør, ingeniør, tannlege eller gartner? Finn gjerne noen eksempler, men jeg tviler på at du gjør det. Andre yrkesgrupper klager ikke over manglende anerkjennelse i offentligheten på denne måten, fordi de får det fra kundene sine, kollegene sine, lederne sine. Jeg er sikker på at Elin også har fått det fra elever, foreldre, kolleger og ledere. Jeg opplever at “folk flest” har stor respekt for læreryrket, når man forteller om jobben sin i sosiale lag. Det de ikke har respekt for er selvmedlidenhet og generell syting. Jeg orker ikke å sitere alt i innlegget, men noen få setninger er nok: “Førsteprioritet på skolene er å fylle timeplanen. Deretter skal det settes utallige karakterer på elever, som må være godt dokumentert, for tall og målinger betyr mye. Hvem som gjør alt dette, er ikke så viktig. Når jeg slutter, blir jeg bare erstattet av en ny.” Har du hørt om bussjåføren som slutter i jobben fordi alt bare handler om å kjøre folk fra a til b innen en hvis tid, og som synes det er meningsløst fordi om han slutter, så ansetter de bare en ny bussjåfør? Tviler på det. Fyll inn et hvilket som helst yrke der det nå står “bussjåfør” og få samme svar. Den tredje ekstragrunnen til at hun slutter er at det er stor arbeidsmengde: “I løpet av de 15 årene jeg har vært lærer, har det gått fra vondt til verre. Det har blitt innført nye ting hele tiden, ingen av dem kommer som en respons på lærernes ønske. Alt er stablet oppå det som er fra før, ingenting er tatt bort.”. Jeg er ofte skeptisk når folk argumenterer med ord som “ingenting” og “alt”, for det blir fort sjablong- og floskelaktig. Og det som står her stemmer jo rett og slett ikke. Elin Måges blogg er jo selv et vitnesbyrd om dette, at lærere har stor påvirkningskraft til å forme arbeidshverdagen og drive skoleutvikling innenfra og nedenfra. Hvorfor i all verden framstille seg selv, og en hel yrkesstand, som offer på denne måten? Det er respektløst overfor oss andre.


Den smerten som disse lærerne opplever i de lærings- endrings-, og kreative prosesser som pågår nå, er lett å kjenne seg igjen i, og å forstå. Og både enkeltindivider og organisasjoner har ulik stress- og smerteterskel. Det skyldes først og fremst hvor mye man har trent på å være i panikkfølelsen uten å handle i affekt. Positivt stress genererer nye løsninger. Klarer vi å være i det, og hele tiden lete etter nye løsninger, komme vi ut på den andre siden med noe som er nytt, og bedre enn det vi hadde før.


Mye av det som skjer i år, handler ikke om å finne en midlertidig plan b og c som vi skal legge bort igjen, men om å finne en ny plan a. Det er en holdning jeg håper blir dominerende i norsk skole framover. Og at vi legger den generelle huffameg-klagingen bak oss. Lærerstanden er i en unik historisk posisjon til å forme fremtidens skole, den bør vi bruke.


Vil du ha varsel om nye blogginnlegg?

Følg FB-siden JorgenMoltubak.no