Jeg skrev et dikt til frokost. Eller: Hvordan januar ble en skapende måned.

Blogging er den form for skapende virksomhet som jeg driver sporadisk. Noen ganger dukker det opp en idé som ikke passer inn andre steder, og så legger jeg den på bloggen. Litt sånn som med pepperkakene på disken i Hakkebakkeskogen. Det kan jo komme noen forbi som liker sånt... Her er min oppsummering av hvordan denne vinteren så langt har avfødt en FB-gruppe om å være sosial korona-edition, en YouTube-film om å holde fysisk avstand, et dikt skrevet på en gammel skrivemaskin uten rettetape, og en podcast.




I desember skrev jeg et blogginnlegg som med tittelen Tid for å skape - ikke for å syte. Det var muligens et litt passivt-aggressivt innlegg, det var i alle fall ganske frustrert. I ettertid har jeg tenkt en del på hvorfor det med å skape, være i en skapende prosess, er så utrolig viktig for meg. Det har alltid vært det.


Da jeg var barn, laget jeg for eksempel en avis ved at jeg klippet ut alle vitser og gåter jeg fant i andre aviser, limte dem på ark, og laget V.G. - Vitse & gåtehjørnet. Avisen ble trykket opp på skolen til faren min, jeg tror jeg betalte 50 øre pr. kopi, og så gikk jeg fra dør til dør og solgte avisen for en krone stykket, eller noe sånt.


Jeg tenker ofte på det når jeg lager ting som voksen. Det kjennes som den nøyaktig samme prosessen. Hvor utrolig gøy det er å følge hele prosesser fra den første impulsen, innskytelsen, og helt fram til den er ferdig, og gjerne framme hos noen andre.


For min del stikker det egentlig dypere enn bare at noe er gøy å holde på med, det handler om mestringsstrategier, for ikke å si overlevelsesstrategier (*host* livsmestring *host*). Jeg er med i det internasjonale nettverket Applied Improv Network (AIN), og noe av det jeg digger med det nettverket, er den grunnleggende holdningen til det å være skapende. "Sjekk ut, Zoom har kommet med en ny funksjon, hva skal vi finne på med det?!?!"-holdningen.


Det å skape - noe, ett eller annet, er et middel for å la ting som er vonde og vanskelige transformeres, bli til noe annet. Det er et Jan Kjærstad-sitat jeg er veldig glad i, fra avslutningen av Forføreren (1993): "...du vet at fra nå av kan alt bli skapt om til en helt annen historie, og du vet at alt kan skje fra og med det øyeblikket du begynner å snakke, fortelle". Selve livet og historien kan transformeres når man skaper fortellinger.


999 dårlige ideer

Nå skal jeg snart dele diktet jeg skrev til frokost. Men jeg må først si noe om hvordan jeg opplever skapende prosesser. For min del bygger de på noen prinsipper:

1) Ideas are cheap, sies det. En ide har aldri spesielt mye verdi. De flommer over alt. Går du inn i et rom med 10 mennesker, er det 1000 ideer der. Derfor gir jeg gjerne fra meg alle ideene jeg har, fordi jeg uansett aldri kommer til å realisere mer enn en brøkdel av dem.

2) Ideer vokser når de deles. Mange er så redde for å dele ideene sine, men jeg synes alltid jeg får mer tilbake av å dele. Ideer er bare enkeltceller, og det er først når de slår seg sammen med andre og begynner å dele seg at moroa oppstår.

3) Du skal alltid gjennom minst 19 dårlige ideer for å kommer fram til én bra.


Det jeg har lært meg til i voksen alder, som jeg ikke alltid hadde da jeg var yngre, var å legge inn et ganske solid filter på hvilke ideer jeg fullfører. Jeg skriver dem ofte ned, legger dem til side, og når jeg ha de 19 dårlige ideene og heller ikke nummer 20 virker å ha noe potensial, kanskje alt går i søpla. Noen ideer lever imidlertid gjennom mange år, i form av et dokument, en post-it-lapp på kjøleskapet, eller som et bilde på veggen, og så, plutselig, har tiden kommet for å la den realiseres.


I en tidlig fase av ideutviklingen er det mye som er uklart. Det kan for eksempel være uklart om det er noe alvor som helst med, eller om det bare er tøv. Jeg hadde en sånn impuls til å skape noe da jeg til stadighet hørte folk si at det er umulig å få barn i skolen til å holde fysisk avstand. Det er det jo ikke, det må det bare trenes på. Jeg leker meg mye med video for tiden, og laget (i full fart) et kurs i å holde avstand, som jeg la på YouTube-kanalen min. En venn av meg så det, og sa at hun ikke helt skjønte om jeg gjorde det på tull, eller på alvor, og jeg måtte innrømme at da jeg spilte det inn visste jeg det ikke helt selv. I etterkant tenkte jeg jo at det var alvor, og tenkte jeg skulle lage to treminuttere til. (For jeg har mange improvisasjonsøvelser som handler om nettopp det å være bevisst på seg selv i forhold til andre). Underveis i innspilling av film nummer to, så jeg at hvis jeg bare fortsatte innspillingen og laget én del til, istedenfor to, ville jeg rekke å være ferdig før middag. Selv om det dermed ble en litt for lang film etter hva som funker på YouTube, gjorde jeg det. Sånn er det noen ganger, full fart. Så kan man alltids gjøre det "ordentlig" senere en gang. Kanskje lager jeg en proff versjon senere, kanskje blir denne liggende.



Diktet

Så, her en dag ved frokosten, dukket det opp et dikt. Jeg har diskutert digitalisering av undervisning opp og i mente, og snakket om det både på egen og andres podcaster, skrevet kronikker og essay om det, men føler at mye ikke når fram. Kanskje var det underbevissthetens desperate ønske om å formidle noe som ellers ikke har kommet fram som slo gjennom? Jeg har alltid penn og papir liggende (mange penner, mye papir), og med kaffekoppen i den ene hånden skriblet jeg diktet med den andre. Jeg visste ikke helt om det var tull eller alvor. Det er mye som skapes i det rommet der, i grenselandet mellom alt som eksisterer fra før.


Jeg synes det var en gyllen anledning til å finne fram min gamle skrivemaskin, som jeg lenge har tenkt skulle brukes til noe. I kjøleskapet ligger det en pose med skrivemaskinbånd og rettetape som jeg fikk kjøpt på nettet for mange år siden (jeg vet at det har overlevd minst én flytting, kanskje to). Det viste seg at rettetapen var av feil merke (noen som trenger?), så da måtte man markere skrivefeil på andre måter. Er det noen som husker tiden der feilskriving ofte innebar at du måtte skrive hele siden på nytt? Jeg føler på en måte at formatet her underbygger innholdet. (Samtidig denne nerven, er dette tull, eller er det alvor? Det vet man ofte ikke før senere). Uansett, her er diktet:



Livet må leves forlengs, men forståes baklengs, skrev Kierkegaard. Med kreative, skapende prosesser, vet man ikke alltid før i ettertid hva det er man har skapt. Man begynner med en skisse, en idé, legger stein på stein. "Hvis a er mulig, hva er da b? Og c?". Dikt til tross, det er ikke det som har vært hovedgeskjeften min i januar. Det jeg har lagt aller mest energi i, er å skape god, digital undervisning. Noen ganger fungerer det, andre ganger er det tilbake til tegnebrettet for å prøve nye strategier og metoder. Vi har en teknologi tilgjengelig som det ville være vanskelig å forestille seg bare for få år siden. Møter med lyd og video, med flere titallsmennesker samtidig? 2015 hilser og sier Wow!


Skolesnakk

I romjulen fant jeg ellers fram ett av tusen sånne idéark som jeg har liggende, med overskriften "skolepodcast". Jeg har jobbet i en skolepodcast før, lærte mye der, og likte det. Og så kjente jeg kriblingen, er dette bare romjulsrastløshet, eller skal jeg faktisk sette i gang noe nytt, spurte jeg meg selv, slik jeg gjerne gjør. Jeg vet nemlig at etter at du har trykket på start-knappen til en idé venter det mye arbeid, mye usikkerhet og tvil. Ikke minst all den panikken når man jobber med å lære seg ting man ikke kan, som kan konverteres i en genuin mestringsfølelse når man har lært noe nytt og fått til noe man ikke har fått til før. Som lydredigering denne gangen. Don't get me started...


Godt nok

Et av mine viktigste poenger for å tørre å leve et skapende liv er å ikke være perfeksjonist. Klart, når jeg jobber i mange år med en bok, ønsker jeg at den skal være så bra som mulig når den går gjennom hele produksjonsprosessen og gis ut. Ellers handler det ofte(st) om noe er bra nok. Ordet nok i den sammenhengen er så viktig. Så når jeg nå ser tilbake på januar måned, og tenker på idearket jeg satt med i romjulen, ser at jeg har lagt ut sju episoder av den nye podcasten (fire ordinære + tre pilotepisoder) og at under to uker etter lansering er det rundt 1000 nedlastninger (juhu!!!), tror jeg det skyldes den nok'en. Det jeg har gjort, dag for dag, har ikke vært perfekt, men det har vært bra nok, bra nok til å være neste skritt på veien. Hadde jeg ikke hatt den innstillingen, hadde jeg bare hatt et idéark fremdeles, når vi snart skriver februar.


Så får jeg se meg selv tilbake om et år og tenke på alt jeg lærte gjennom 2021. Dette er holdninger jeg prøver å formidle til elevene også. Ikke vær så selvkritisk på ideer, våg å begynner på ideer som du ikke på forhånd vet hvor vil ende. Vær fornøyd om det er bra nok. Og lag ting, skap ting. Her er en av episodene fra den nye podcasten min, hvor gjesten snakker om hvor viktig det er å fange opp elevenes egen skaperevne: